Man har nesten endeløse muligheter når det gjelder vandreturer i Dolomittene, men rundturen rundt Tre Cime di Lavaredo er en av de mest populære. Man skjønner fort hvorfor.
– Hva, 25 euro for å parkere? Jeg ser sjokkert gjennom bilvinduet på mannen i tollboden.
– Ja, svarer han bare tørt.
– Dette burde virkelig være verdt det, mumler jeg til meg selv mens jeg mottar parkeringsbilletten min, lukker vinduet og begynner kjøringen opp mot startpunktet for vandringen.
Tre Cime, eller Drei Zinnen som stedet heter på tysk, betyr «tre tinder». Dette er et av de mest ikoniske og kjente fjellformasjonene i de italienske Dolomittene. Den største av dem, den i midten, er rett under 3,000 meter høy.
Etter noen minutters kjøring på den bratte, svingete veien, ankommer jeg parkeringen ved refugio Auronzo. Selv om klokken bare er litt over åtte på morgenen, er parkeringen allerede nesten full, og biler står dessuten parkerte på rad og rekke nedover den smale fjellveien.
Jeg tar på meg sekken, og buser forbi alle italienerne som knyter fast de store fjellskoene sine, og leter fram vandrestavene. Å se noen uten vandrestaver i Dolomittene, uansett alder, er ganske sjelden. Derfor synes de nok sikkert jeg er ganske rar.
Fra refugio Auronzo på 2,320 moh til refugio Lavaredo på 2,325 moh er ruten svært lettgått og flat. Grusveien slynger seg langs fjellsiden til Tre Cime, men fra denne vinkelen ser man enda ikke fjellets karakteristiske form. Stupet går bratt ned på høyre side, og nedenfor står kyr i store klynger på grønt gress og varmer seg sammen i morgensolen. Bortenfor stikker taggete fjell opp mot den klare himmelen, opp fra den blådisete dalen nedenfor.
Plutselig hører jeg fløyting, og en liten lastebil med «Heineken» skrevet på siden kommer kjørende rundt svingen mot meg. Grusveien kan ikke være stort bredere enn lastebilen, og jeg ser forskrekket på sjåføren mens han sakte igler seg forbi. En liten feil vri på rattet og neste stopp er dalbunnen flere hundre meter nedenfor… Men dette har han nok gjort før.
Fra Lavaredo fortsetter stien i et noe smalere format opp mot et lite fjellpass, som har gitt hytten jeg nettopp passerte sitt navn. Herfra strekker utsikten seg både vidt og bredt, og Tre Cime begynner å vise sin populære form. Disse tre tindene er stupbratte, og visstnok mange klatreres våte drøm. Fjellformasjonene ble første gang besteget på 1800-tallet, og er i dag populære utfordringer for klatreinteresserte. Ruten opp nordsiden av den største toppen er 550 meter høy, og tar klatrere mellom seks til tolv timer (!). Tror jeg holder meg litt lenger ned i dalen, jeg.
Fra passet Forcella Lavadero fortsetter ruten noe nedover. Noen velger å gå lenger opp i skaret, men den ruten er bratt, full av løsstein og ligger i skyggen. Selv ønsker jeg å nyte morgensolen for alt den er verdt, og følger den mest populære ruten videre.
Til tross for alle bilene på parkeringen, føles ikke området oversvømt av vandrere ennå. Kanskje har enkelte valgt å gå ruten motsatt vei, valgt andre turmål, eller overnattet på refugionene, hyttene, over natten.
– De fleste stopper ved refugioen i Auronzo, forteller en tysker som jeg møter mens jeg stopper for å fotografere de spesielle fjellformasjonene. Han er også på vandring alene.
– Noen går kanskje til Lavaredo og snur der, legger han til. Heldigvis. Tro hvordan det hadde sett ut om alle hadde begitt seg ut på samme vandrerunde, samtidig.
Det føles likevel som det svermer av mennesker når jeg ankommer refugio Locatelli på 2,400 moh. Jeg hører til og med norsk på et tidspunkt, selv om de aller fleste stemmene rundt meg ytrer tysk og italiensk. Mens de fleste slår seg ned ved bordene for en tidlig lunsj, trekker jeg opp i fjellsiden til Torre di Toblin bak hytten, og legger meg i gresset en stund.
Utsikten er upåklagelig. Rett bak hytten troner Tre Cime, som tre brede sverd som pirker hull på himmelen over. Hadde jeg overnattet i hytta med denne utsikten utenfor soveromsvinduet, hadde jeg nok aldri dratt derfra… I alle retninger ser jeg fjell, dramatiske, vakre fjell – og mennesker som nyter å omgås dem. Fra dette området skal man visstnok kunne se helt til det høyeste fjellet i Østerrike!
Her oppe som jeg sitter finner man også restene av gamle huler hvor soldater brukte å sove under første verdenskrig. Dette området utgjorde fram til 1919 grensen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og dermed også fronten dem imellom under krigen. Svært heftige kamper ble utkjempet i området, noe mange menneskeskapte ruiner fra denne tiden minner om.
Plutselig kommer et helikopter flyvende. Motorduringen slår som ekko inn i fjellene rundt og forsterker den allerede fæle lyden. Under det henger en stor beholder, som viser seg være sement til et nytt utbygg ved hytten. Forbi meg passerer det spente klatrere med hjelm på hodet som skal opp en via ferrata til toppen av Torre di Toblin.
Når det begynner å tømmes utenfor refugioen, trekker jeg ned og kjøper meg litt lemonade og en eplestrudel. Jeg setter meg ute i sola, og alt er fryd og gammen til helikopteret kommer tilbake igjen. Plutselig er det som å befinne seg inne i en orkan med vind piskende mot kroppen fra alle retninger, og melisen på strudelen fyker opp i luften som snø.
Veien videre mot refugio Lange Alm byr først på en lang, svingete nedoverbakke, før en nesten like lang oppoverbakke må foresees. Så følger jeg foten av Tre Cime di Lavaredo mot neste stopp. Framme ved hytten møtes jeg av rautende kyr, som svært villig poserer for kameraet.
Det siste stykket tilbake mot Auronzo, og veis ende, er på mange måter lik den første delen av vandringen. Kanskje litt brattere, men med like spektakulær utsikt. Spektakulært er vel kanskje det rette ordet å bruke om Tre Cime, for et landskap som dette tror jeg aldri jeg har sett før. Hvertfall ikke i Europa. Det er så overveldende, at jeg flere ganger tror jeg befinner meg i Nepal eller Peru, for det er det nærmeste jeg kan sammenligne stedet med. Fjellene er ville, dramatiske, tilgjengelige og utilgjengelige på samme tid. Det er lett å skjønne at dette stedet er populært.
Selv om rundturen i normal gange ikke skal ta mer enn tre-fire timer, bruker jeg selv over seks timer på turen. Jeg tar meg god tid, lar meg ikke stresse av de andre vandrerne, og bare nyter den fine dagen. Man skal ikke stresse gjennom fin natur, hverfall ikke når man må betale i store summer for å ankomme den.
Jeg mumlet til meg selv denne morgenen at jeg håpet fjellturen var verdt de 25 euroene, og det var den faktisk. Hvert eneste lille øre. En opplevelse som dette kan man ikke sette en prislapp på.
Praktisk informasjon om turen til Tre Cime di Lavaredo
Hele rundturen er omtrent 9,5 km lang, og tar rundt tre-fire timer å vandre i normalt tempo med stopp. Man følger rute 101 fra Auronzo til Locatelli, og rute 105 fra Locatelli tilbake til Auronzo (enkelte går også rute 101 tilbake igjen, da det er mindre stigning på denne). Høydeforskjellene på turen er rundt 400 meter.
For å komme til Tre Cime, må man kjøre mot tettstedet Misurina, 17 km unna byen Cortina D’Ampezzo i de italienske Dolomittene. Herfra følger man skilt mot Auronzo/Tre Cime, og halvveis opp fjellveien må man betale 25 euro per bil for parkering (eller 40 euro for campingbil og 15 euro for motorsykkel).
Det skal også finnes buss fra nærliggende Cortina og Dobbacio man kan ta opp til startpunktet. Det tredje alternativet er å parkere nede i bakken, eventuelt i Misurina, og vandre til opp til Tre Cime. Dette vil by på en rundt 600 meter høydestigning. Det er også mulig å vandre dit fra andre hytter/refugios i området. Mer informasjon om transporten finner du her.
Siden dette er en nasjonalpark har man ikke lov å telte innenfor parkgrensene. Hvis man likevel ønsker å overnatte i parken, kan man kontakte de ulike refugioene, og skaffe overnatting der. Dette må gjøres i svært god tid i forveien, da det er begrenset med rom og refugioene er en svært populær overnattingsform i regionen.
Husk gode sko, en varm jakke, vann og litt niste i sekken. Man er likevel aldri langt unna mat og drikke så lenge refugioene er åpne (noe de er stort sett hele sommerhalvåret).
Har du vandret i Dolomittene selv, eller er det noe du kunne tenke deg?
The post En vandretur rundt Tre Cime di Lavaredo appeared first on Renates Reiser.