Lyngen er både en kommune, en fjord og en halvøy øst for Tromsø. Halvøya domineres av Lyngsalpene, spisse dramatiske fjell som strekker seg opp mot himmelen som skarpe spyd. Fjellene steiler mange steder rett ned i fjorden, hvor små hus og gårder ligger på den lille landstrimlen mellom fjell og vann. Oppe i fjellene kan man se isbreer og elver som renner ned i iiiiiskalde vann. Et av disse brevannene er Blåvatnet, eller Blåisvatnet som de lokale kaller stedet.
Etter et meget kort stopp i Tromsø var det ca. 1 times kjøring til Breivikeidet, så ferge i 20 minutter over til Svensby og deretter ca. 15-20 minutters kjøring til parkeringsplassen for gåturen i Sørlenangsbotn. Det stod allerede flere biler parkerte da jeg ankom. Etter hva jeg hadde lest har Blåvatnet blir mer og mer populært de siste par årene. Sikkert i takt med friluftsboomen som oppstod for et par år siden.
Etter at jeg fikk sekken på ryggen, fant jeg fram til skiltet til Blåvatnet som viste 4 km gange hver vei. Med tanke på at Blåvatnet bare ligger 189 meter over havet, skulle ikke gåturen være spesielt krevende. Siden det var 25 grader varmt, vindstille og jeg allerede hadde gått 2 mil den dagen, kjørt i et par timer og stått opp kl. 5 om morgenen etter en nesten søvnløs natt, ble turen likevel litt tyngre enn forventet. Stien gikk først gjennom furuskogen og et terreng som så nøyaktig ut slik som jeg forestiller meg enkelte deler av Canada eller Alaska. Vanvittig vakkert.
Deretter kom jeg ut på et svært steinete underlag hvor breen tydeligvis har strukket seg tidligere. Ruten var merket, men det var av og til vanskelig å se neste markør. Landskapet var uansett svært flatt, og med de store fjellene foran seg skulle det være nærmest umulig å gå feil. Terrenget gjorde dessuten at det føltes som man gikk i evigheten uten å komme fram, haha! Men det kunne kanskje ha noe med at jeg allerede var såpass sliten og trøtt å gjøre. Dessuten var det noen fluer som konstant svirret rundt meg og holdt på å gjøre meg gal.
Helt i slutten kom jeg fram til noen svære steiner som måtte klyves over, og her mistet jeg rutemarkørene fullstendig. Jeg holdt litt til høyre og kom meg sakte men sikkert framover.
Og plutselig så jeg det. Det vanvittig blå brevannet.
Jeg hadde møtte ganske mange andre på vei ned mens jeg gikk oppover, og her oppe ved vannet så jeg ikke flere enn et par som satt på en stein litt lenger bort og et par stykker som holdt på å sette opp et telt på andre siden av vannet. Det føltes med andre ord som jeg hadde stedet nesten for meg selv.
Jeg satte meg ned på en stein ute i vannet, tok av meg fjellskoene og stakk de varme beina mine ned i det iiiiiskalde vannet. Kanskje ikke så rart siden vannet stammet fra Lenangsbreen lenger opp i fjellet. Som jeg hadde lengtet etter dette på veien opp! Det er en underdrivelse å si at det var en forfriskelse.
I sekken hadde jeg med meg en salat og ferdigkuttet vannmelon med fra Tromsø, og magen rumlet av glede. Snakk om vakker utsikt fra «middagsbordet».
Det er vanskelig å fange den uvanlig intense blåfargen på kamera, men jeg prøver likevel. Fargen kommer visstnok av at isbreen lenger opp i lia fører med seg så mange siltpartikler ned i vannet.
Etter godt over en time oppe ved vannet, må jeg dessverre begynne på turen ned til bilen igjen. Etter planen skulle jeg egentlig ha teltet her oppe selv, men diverse endringer i planene gjorde at jeg måtte komme meg nordover til Alta i løpet av neste dag, hvor flyet hjem ventet meg. Det ble derfor bare en snarvisitt til Blåvatnet og Lyngen i denne omgang, men dette er et område jeg gleder meg til å utforske mer i framtiden.
Jeg har tidligere hørt om hvor flott Lyngenområdet er, og selv om jeg har studert i Tromsø har jeg aldri vært ute i Lyngen selv. Hit kommer det fjellklatrere fra hele verden, og fjellene er også et eldorado for skikjørere på vinteren. Nå fikk jeg endelig oppleve for meg selv hvilket utrolig vakkert område dette er! Jeg hadde nesten vanskeligheter med å kjøre, for jeg måtte stoppe hver tredje sekund for å rulle ned vinduet og ta bilde av de flotte omgivelsene. Her har virkelig Lofoten en verdig motstander når det kommer til makalaus norsk natur!
Litt mer info om turen til Blåvatnet
Parkeringen ligger på høyresiden av veien på vei mot Sørlenangsbotn, rett nord for Strupskarselva. Her står det skilt som viser vei, og beskrivelse av turen og område. Dersom man er frisk og opplagt er turen til Blåvatnet enkel og fin for mennesker i alle aldre. På grunn av alle steinene underveis er den en fordel med gode sko, helst fjellsko som støtter anklene. Turen opp tar mellom én til to timer avhengig av tempo osv. Jeg brukte 1 time både opp og ned, men da hadde jeg ingen stopp underveis (det sørget alle fluene for…).
Se kart og turbeskrivelse her hos UT.no.
The post På tur til Blåvatnet i Lyngen appeared first on Renates Reiser.