Like etter klokken fire på natta troppet jeg og hunden opp på kaia i Bodø. Det var nesten like lyst som midt på dagen, og havet lå som et speil. På ryggen bærte jeg hjemmet vårt for de neste par dagene og gledet meg stort til å endelig bli bedre kjent med øya som alltid har ligget der ute og duppet i horisonten. Værøy.
Værøy er den nest ytterste av kommunene og de bebodde øyene i Lofoten, hvor Røst er den som befinner seg ytterst. Øyas kommunesenter er Sørland hvor ca. 600 mennesker bor, hele 90 % av kommunens innbyggere. Hovednæringen er ikke overraskende fiske, og tørrfisk er en stor eksportvare. Langt her ute lever man i takt med havet.
Etter i overkant av fem timer og et lite stopp i Moskenes, slapp ferga oss av ytterst på Sørland på Værøy. Det første som slo meg var synet av fjell. Spisse, dramatiske fjellformasjoner som i likhet med de på øya Træna, stiger rett til vers blant hav og bebyggelse.
Jeg hadde på forhånd funnet ut hvor vi skulle slå leir for natta, så vi begynte vandringen vår med en gang. I tillegg til meg var det et par andre som gikk av ferga med sekk på ryggen, og dessuten flere stykker som hadde hoppet på ferga på Moskenes for en dagstur på Værøy med sykkel.
Vi gikk forbi fiskehjeller og fargerike trehus langs bebyggelsen på Sørland, forbi øyas eneste butikk og kiosk, og fortsatte østover. Veien var smal, og tok oss over et lite fjellpass med flott utsikt ned mot øyas lille tettsted. Vi var på vei til Nordlandshagen, ca. 1 mil unna, rundt øyas østligste odde og mot nord, hvor hovedandelen av øyas uoffisielle campingovernattinger finner sted.
På vei dit gikk vi gjennom et landskap som minner meg om slike som finnes langt utenfor Norges grenser. Island, eller Færøyene kanskje? Definitivt litt Skottland også. Jeg tar meg i å fundere på om jeg skal slå av dataroamingen på telefonen så det ikke blir så dyrt… Så kommer jeg på at jeg fortsatt befinner meg i hjemlandet, bare noen få timer hjemmefra.
Vakre hvite sandstrender dukket opp, og små hus som så ut som de ble fraflyttet for lenge siden. Steingjerder krøp oppover fjellsidene og vitnet om husdyrhold i tidligere tider. Mot nordøst dukket synet av øya Mosken og resten av Lofoten opp. Bak meg var fastlandet synlig som en lang stripe taggete fjell.
Jeg passerte Mollbakken, en tykk remse med rullesteiner som vitner om en tidligere havgrense, og snart kom også øyas kirkegård til syne med vakker utsikt mot Lofoten og storhavet. Litt lenger fram står en rødmalt trekirke med løkkuppel – den eldste i hele Lofoten. Bygget i Kabelvåg i 1714 og flyttet hit i 1799. Nøkkelen henger på veggen ved døra for de som ønsker en titt inn.
Som navnet Værøy tilsier, er øya vant til å kjenne på naturkreftene. Her, langt ute i havet, er det værhardt og rått. Nå skinner derimot solen fra nærmest blå himmel, men vinden, den begynner å øke på. I det blanke havet begynner det nå å dukke opp krusninger. Det kommer en lubben hund løpende mot oss med logrende hale, til Thicos store glede. Vi passerer flere fargerike, eldre hus med havet nærmest i hagen. Mer idyllisk enn dette blir det neppe.
Vi passerer rullebanen til den nå forlatte flyplassen. Den stengte i 1990 etter en tragisk flyulykke, og ble regnet som en av de kanskje farligste i verden. I terminalbygget åpnet det for noen år siden en sjokoladefabrikk, men denne brant dessverre ned i fjor høst. Enn så lenge har ikke fabrikken fått noen nye lokaler, men det håper jeg de får til snart. En vakker øy som dette OG en sjokoladefabrikk høres ut som en farlig bra kombinasjon.
Ikke lenge etter når vi målet vårt, Nordlandshagen. På den ene siden strekker utsikten seg nordover ut i horisonten på storhavet, og på andre siden strekker steile fjell seg rett opp i været. Like ved står et lite servicebygg med toalett og rent vann i kranene, som kommer godt til nytte, og jeg slår opp teltet like ved vannkanten. Thico legger seg ned og ruller fornøyd i gresset. Like bortenfor står en yurt, og et par stykker holder på å reise spesielle konstruksjoner til en festival som skal holdes i slutten av juni.
Etter litt avslappning i sola, bestemmer jeg meg for at tiden er inne for å takle fjellturen opp til Heia, eller Nato-toppen som den også kalles. Den vanligste veien opp er fra Sørland (hvor det også går bilvei) på motsatt side av øya fra der jeg befinner meg, men det går også en rute opp gjennom skaret like ved teltplassen. Stien er svært bratt og preges av store og små løse steiner. Midtveis møter jeg et par jeg tidligere traff på fergekaia som syntes Thico var så skjønn. Da snakket vi engelsk, men nå oppdaget vi at vi alle var norske likevel. Det brøt ut litt latter og vi delte dagens erfaringer med hverandre før vi fortsatte videre. Når vi kommer på toppen av skaret slår plutselig utsikten ut over Sørland og gresskledde åser mot meg og jeg kunne ikke tenke annet enn «wow». For et sted!
Deretter vandrer jeg videre i lyng- og gresskledde enger med bratte stup på høyresiden før jeg til slutt når Heia og den mest kjente utsiktsposten på Værøy. Som en lang bøyd arm strekker Måstadhalvøya seg utover med bratte fjell og det lille fraflyttede fiskeværet Måstad helt ytterst. Over oss krangler et par havørner med hverandre. Rett ned ligger Punnsanden, en av de vakreste sandstrendene jeg har sett, og som bare er tilgjengelig med båt. Ved stranden finnes det også en stor hule, hvor det er funnet 3,000 år gamle hulemalerier. Øya har med andre ord vært en attraktiv destinasjon i mange tusen år.
Vel tilbake i teltet nytes det flotte synet av midtnattsolen som henger lavt på horisonten og omhyller hele stedet i varme oransjetoner. Jeg finner smertelig ut at primusen min ikke funker som den skal, og må gå middagsløs til sengs. Til tross for lyden av den blafrende teltduken faller vi begge fort i søvn.
Neste morgen er jeg spent på om skyene eller tåken har omkranset øya, men himmelen er overraskende like blå som i går. Vinden er derimot sterkere og det blåser hvitt ute på bølgene. Etter en beskjeden frokost pakker jeg i sekken, lar teltet stå og begynner den 6 km lange gåturen ut mot Måstad.
For rundt 100 år siden bodde det 150 mennesker der ute. De levde først og fremst av fiske, men også fangst av fugl og da spesielt lundefugl som det kryr av her ute i fuglefjellene. Den spesielle hunderasen lundehund (som blant annet har seks tær på hver pote) stammer herfra, og ble brukt i fangsten av disse.
Stien er til tider ganske krevende, går for det meste langs fjellsiden og hunden må bæres over de største kampsteinene i rasområdene og fjæra. Selv om turen bare er 6 kilometer, tar den nærmere tre timer å gå. På morgenen er denne delen av øya fortsatt i skyggen til de store fjellene. Gamle strømpåler vitner om fordums tider. Vi passerer en svær stein med profilen til et mannsansikt, og etter dette blir stien mye lettere å gå. Vi krysser øya fra nordkysten til sørkysten over Eidet og vandrer på restene av en gammel liten vei ved stupet ned mot det turkise havet. Veien ble derimot aldri ferdig. Det ble kanskje stedets endelik. Null veiforbindelse og mangelen på havn på Måstad gjorde at butikken forsvant på 1940-tallet, like etterpå la skolen ned og innbyggerne ble bare færre og færre. På 1970-tallet ble bygda regnet som fraflyttet og husene stod for det meste til forfall.
Nå står det ikke mange bygningene igjen i bygda, men det så ut som de som fortsatt stod var under restaurering og muligens blir brukt som sommerhus. Idyllisk var det i alle fall der ute, til tross for at det føles fjernt fra alt og alle. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg fyller vann i flasken ved en gammel vannpumpe og så legger vi oss for å hvile i lyngen ved kampsteinene helt sør i bygda. Det er også mulig å ta turen opp til Måhornet, men siden jeg visste vi hadde en lang gåtur foran oss tilbake (og nærmest null mat), gikk jeg bare opp et lite stykke for å ta et par oversiktsbilder før jeg snudde og vi begynte gåturen tilbake til Nordlandshagen.
Vel tilbake til teltet ble det bare tid for litt avslappning før teltet måtte pakkes ned, og gåturen tilbake til Sørland startet. Fergen skulle gå kl. 22.15, men jeg håpet å rekke matbutikken før den eventuelt stengte.
… Det gjorde jeg altså ikke. Den stengte to timer før jeg ankom. Noe nedbrutt fortsatte jeg mot kaia. Da ser jeg plutselig at det jeg trodde var en nedlagt kioskbygning, nå var åpen! Da ble det en oppvarmet ost og skinketoast på meg for å stagnere sulten. Fornøyd med å endelig få litt mat i magen vandrer vi i kveldslyset mot fergekaia. En kveld som dette gjør det ekstra sårt å skulle dra herfra så fort, men viten om at denne idylliske og værharde lille øya bare ligger noen timer unna hjemstedet mitt – gjør saken noe lettere.
Dette møtet med Værøy gjør meg bare enda mer sikker på at hjemtraktene våre til stadighet har nye opplevelser og overraskelser å by på. Denne sommeren gleder jeg meg til å bli enda bedre kjent med disse. Hva med deg? 
Praktisk informasjon
Man kommer seg til Værøy enten med ferge fra Moskenes, Røst eller Bodø (tar mellom 1,5-6 timer avhengig av hvor man starter), og det koster 182 kroner for en voksenbillett fra Bodø til Værøy. Under hundrelappen fra Moskenes. Man kan også ta helikopter fra Bodø, som går daglig på sommeren. Turen tar bare 20 minutter og koster rundt 900 kroner.
Øya har et ca. 22 km langt veinett, så dersom man ikke ønsker å betale i dyre dommer for å ta bilen med seg på ferga kan man heller ta med sykkelen. Ta også med gode fjellsko, øya er et paradis for de som liker seg på luftige steder i naturen!
Dersom man ikke vil overnatte i telt finnes det flere overnattingssteder på øya, f.eks. den gamle prestegården på Nordland.
Matbutikken er en Coop Prix og er åpen fra 9 til 19 på hverdager, og stenger kl. 18 på lørdag.
The post Værhardt og idyllisk på Værøy appeared first on Renates Reiser.