- Kunne du tenke deg å galloppere? Vasko roper bak til meg med et lurt smil.
Jeg kjenner allerede at det verker i ridemusklene jeg ikke har brukt på en stund. Jeg ser på det solfylte landskapet rundt meg og trekker inn pusten. Den gode fjelluften fyller lungene.
- Ja, hvorfor ikke!
- Flott, da setter vi igang. Må du huske å sette hesten i et høyere gir!
Muligens lett for han å si. Vasko har ridd siden han var liten. Ja, faktisk hele livet. Han kan ikke huske en tid hvor hestene ikke var en stor del av livet hans. Nå på sommeren holder han til her i nasjonalparken Mavrovo, en av de flotteste områdene i hele Makedonia, og tilbyr rideturer til turister. På vinteren bor han i Skopje, og tar med seg de 17 hestene sine til byen. Rideturene går da i områdene rundt Skopje, og opp på åsene rund.
Vi setter fart. Landskapet er oransjefarget nå på høsten. Det høye gresset føyer seg etter oss mens vi løper gjennom det. Når veien begynner å gå oppover slakker vi farten, og lar hestene jobbe seg høyere i terrenget.
Timene går. Likevel er det en herlig følelse å bare gli gjennom landskapet på hesteryggen. Hvor lenge har jeg ikke savnet akkurat dette?
Jeg hører vrinskende hester framfor oss. Vasko roper tilbake til meg at jeg ikke må la hesten min komme i konfrontasjon med villhestene. De er visst noen kranglefanter.
- Villhester?! roper jeg entusiastisk tilbake. Finnes det slike her?
Og visstnok gjør det det. En hel flokk kommer løpende spenstig mot oss. Den ene hopper og spretter, mens den kaster på hodet så den voldsomme manen svirrer rundt i luften. Vi rir forbi, men hestene følger etter oss.
Etter hvert kommer vi til en gård oppe i fjellet. Vasko forteller at her bor gjeterne som passer på sauene gjennom hele sommeren mens de beiter her oppe i fjellheimen. De er en fem-seks menn, men de passer likevel på 100,000 sauer her i fjellet i sesongen. For et ansvar! De byr oss på vann, så vi stiger av hestene og tar en velfortjent pause i solveggen.
Etter en stund er det på tide å komme seg videre. Vi sier farvel til gjeterne og fortsetter opp i fjellet. Lenger opp ser jeg noen av sauene. En svær gjeterhund kommer løpende mot oss, men den lar oss heldigvis passere. Disse beistene gjør alt de kan for å holde sauene trygge fra villdyr.
- Hadde vi gått til fots kan det hende vi hadde endt opp som middag, sier Vasko med en grimase.
Til slutt når vi utsikten ut over dalen. Helt fantastisk! Der nede ligger landsbyen Galicnik som er vårt neste stopp.
Herfra og ned til landsbyen er det skikkelig bratt, så vi stiger av hestene og Vasko tar på seg ansvaret med å leie begge ned. Så får jeg begge hendene ledig til å ta rundt en milliard bilder, og ikke minst, passe på at jeg ikke sklir på de løse steinene og faller hele veien ned…
Når vi kommer ned til de første husene, setter vi oss på hesteryggen igjen, og fortsetter slik det siste stykket. Plutselig ser jeg noe som i grunn ikke hører hjemme blant de gamle stienhusene og forlatte hagene. To store filmtrailere og en hel gjeng mennesker både foran og bak et stort filmkamera. På bakken ligger det oransje og svarte ledningsskjulere av plastikk, noe hesten min, Larkan, reagerer veldig på. Han nekter plent å gå over, og vi ender til slutt helt inntil en av filmtrailerne hvor stigbøylen min scraper opp noe av lakken. Jeg blir helt forfjamset og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.
- Det går helt fint, roper en fyr som minner meg veldig om en noe mer eksotisk versjon av 70-tallets Bob Dylan til meg, og kommer leende mot meg og Vasko.
Vasko lyser opp i et stort smil, hopper av hesten sin og gir fyren en klem. Deretter introduserer han kompisen sin som Dejan Dukovski, som visstnok er en berømt makedonsk dramatiker og manusforfatter. Dejan retter på pilotbrillene sine, og rekker hånden til meg. Deretter blir vi begge invitert hjem til han på ostesmaking.
Galicnik, som nå i 10 dager brukes som location for filmen «The Witness», ligger utrolig vakkert og avsides til. Bare én vei leder inn og ut av landsbyen, og den snør som oftest igjen hver vinter. Det er rart å tenke på at for under hundre år siden bodde det flere tusen mennesker her i dalsiden. Nå til dags er det bare to fastboende igjen i den engang livlige landsbyen, og dette ekteparet er naboene til Dejan. Dejan selv, og kjæresten hans som jobber som oversetter, bruker det gamle huset til bestefaren hans som sommerhus.
- Her er luften renere, roen kan senke seg i forhold til det hektiske bylivet vi lever resten av året, og inspirasjonen kommer mye lettere, forteller han mens vi står ute i hagen og saler av hestene.
De har også prøvd å bo her en del på vinteren. Det kan være en større utfordring. På grunn av kulda må de ofte overnatte på kjøkkenet hvor den kraftigste vedovnen befinner seg, og rett og slett stenge av resten av huset for å holde varmen. De har ofte hatt den følgende samtalen:
Har vi mat? Nei. Har vi ved? Nei. Har vi i det hele tatt det vi trenger for å kunne bli lenger? Nei. Skal vi likevel bli? Ja.
I Makedonia er fraflyttingen fra Mavrovo, og landsbyene gjenerelt, et faktum. I landet bor det ca. 2 millioner mennesker, men halvparten av dem bor i hovedstaten Skopje. Ungdommen ønsker utdannelse, og må til byene for å skaffe seg dette. Jobber finner de heller ikke på bygda, så de fleste blir værende i byene. De eldre ønsker å holde liv i bygdene de er oppvokst og har bodd hele livet, men tiden går, de eldste går bort, og husene blir stående tomme. Denne trenden ønsker Dejan å snu. Bestefaren drev i sin tid et ysteri her på gården, og dette ønsker Dejan å sakte, men sikkert starte opp igjen med. Her i bygda er det hvitost som gjelder, og bestefaren produserte på det meste 15 tonn ost i året.
- Jeg ønsker å renovere de gamle lokalene, og kanskje også åpne opp rom til en liten restaurant. Dessuten produserer de mye god lokal vin her i nærheten som det kunne vært interessant å servere til, forteller Dejan mens han drømmende viser meg rundt i det gamle ysteriet. Deretter går vi og setter oss ned i hagen utenfor, sammen med Vasko og et par andre venner som tar seg en pause fra filminnspillingen.
På bordet står friske druer og en lokal fetalignende ost som kalles «belo sirenje» og en surmelks/myse-yoghurt. Begge er nydelige. Deretter helles det raki opp i glassene, og vi skåler i kor. For framtiden, for hester, ost og Galicnik – og for Makedonia.
- Na zdravje!
Fakta om Mavrovo og hesteridningen
Mavrovo er både en landsby, en region og en nasjonalpark nordvest i Makedonia. Her finnes det innsjøer, fjell og skogområder – og landets mest populære skidestinasjon. På sommeren er det vandreturer som står i fokus, og også rideturer slik jeg var med på. Jeg kontaktet Vasko direkte for å spørre om hvilke rideturer som var mulige å delta på, og så ordnet han en dagsutflukt til meg. Som nevnt i teksten foregår rideturene i Mavrovo på sommeren og rundt Skopje på vinterhalvåret. Mavrovo ligger ca. halvveis mellom Skopje og Ohrid, og det tar mellom 1-2 timer til begge byene. Mer informasjon om hesteridningen finnes her.
The post Ridetur (og filminnspilling) i Mavrovo appeared first on Renates Reiser.